12 timer i offentliheten

Jeg har faktis vert ute blandt folk i 12 timer i dag, i strekk. Er det verste jeg har vert med på.. Jeg hadde dramatisering med barna fra praksis, og det var helt frantastisk gøy. Senere på dagen, dro jeg for og ha gym, atså på skøyte banen, det var ikke så ille som forventet. Jeg koste meg egentlig, men egentlig var det for mange folk, å jeg falt 3 ganger. 

Å SÅ var vi på eldrehjemet og skulle ha fest.. Jeg blir med på dette for og viske bort fravær. En avtale vi har med lærerene. Det var planlagt at vi skulle synge. Jeg sa til læreren at jeg nektet, men de ville ikke bry seg om hva jeg sa, siden.. hvem gjør det? Så det endte opp med at jeg sneik meg bort, og gjemmte meg, til sangstunden av over. Bare når jeg satt i garderoben, følte jeg tårene komme frem, selv om jeg hadde kommet meg bort, bort fra å synge. Jeg var så redd.. fikk så angst, ble helt stressa.. 

så nå er jeg så sliten, helt utslått.. jeg har vert alt for lenge ute blandt folk. i tillegg til at en fra klassen har stjålet fra meg for 2 gang nå. jeg aner ikke hvem det er. Men selvfølgelig.. jeg skal ikke kunne føle meg trygg noe plasser. Jeg får ikke dette til.

Når jeg kom hjem, fortalte mamma meg, at læreren som er med meg under praksis, rett og slett hadde ringt henne, for og fortelle hvilken bra jobb jeg gjør. Det er vertfall en positiv ting ut av denne jævlige dagen! dette her ble bare en stor oppsumering, men jeg orker bare ikke formulere noe akkuratt nå. Jeg er virkelig for deppa akkurat nå. En støtte kommentar hadde virkelig hjelpt meg videre en dag til

På skolen igjen

Idag skal jeg bare ha halv praksisdag, Siden lærerene fannt ut at vi skal skøyte siste halvdelen.. så gøøøy. 

Jeg fortår ikke hvorfor, kan vi ikke få fullføre praksisen. Mener de at jeg skal springe rundt og skøyte, fremfor HELE klassen. på 80 elever. Eller andre fremmede folk. Tro igjen.. og faktisk betale 100 kroner for noe jeg appsolutt ikke vil. Jeg har drømmt, hatt halveis mareritt om hvordan det kommer til og bli idag. Hva jeg skal gjøre. Og om jeg bare skal springe rundt og skøyte for meg selv. Jeg har jo ei jeg henger med. Men vi er ikke akkuratt venner, mer som bekjente. Jeg er så nerøs, jeg verken vil eller orker.

Det er sånn at du kan ligge i senga så lenge du klarer, men med psykiske lidelser, så får du aldri mer energi, så du kan komme deg opp på beina igjen, og forsette med aktiviteter. Energien er på bunn appsolutt hele tiden. Det eneste som kan få meg hyper, er brus, godteri og sjokoldade. Men etter og spise det, føler jeg det jo dårlig med meg selv, og selv om jeg er hyper, og rastløs betyr ikke det at jeg orker og gå ut. 

Hode ødeleger alt, hode forteller meg og holde meg inne, la folk slippe se synes av meg. å det sliter sånn. Du blir trett bare av at noen kommer bort til deg i noen sekunder. Slemme lærere altså. En ting jeg nyter, og være med barna, redde dem.. haha.. å det tar de fra meg, når vi egetlig skulle være med dem den dagen. Jeg har bare idag å imorgen igjen. Så er det ikke mer praksis før etter ferien.




Stress

Er det noen som føler de er utsatt for stress? At dere stresser så mye, av psykiske grunner, at dere glemmer så utrolig mye?

Ja det gjør jeg, selv om jeg ikke vet hvordan jeg kan ha fått dette, jeg mistet ikke en jeg var utrolig nær. å ja, så mye skal til for og bli nok stressa til og glemme ting. Store hendelser som død i nær familien, eller ting som voldtekt. Men jeg mistet ei vennine. Så jeg burde ikke vert utsatt for dette. 

Vertfall jeg kan sitte på sengen min jeg, hjertet dunker og hver minste lille lyd kan skremme meg, litt før høy tone i en sang, kik lyd, eller lys fra snapchat. Så jeg ber deg, vis du har en mulighet til og bli bedre, bli det. Ikke gjør deg syk, for og få oppmerksomhet. Du får for det meste negativ respons. Ei jeg er veldig glad i, baksnakker for ofte, hele tiden folk som kutter seg, sier hvor mye hun hater dem, uten kunnskap at jeg selv gjør det. Jeg sitter jo bare der og niker, og sier meg enig, ikke sant. Å tenker at jeg må oppføre meg naturlig, for og ikke avsølere meg selv. Da hater hun meg jo. Hun kan gå fra bff til jeg hater deg for det. personelighet har ikke noe og si for henne. Hva en person er gått igjenom. 

Tenk å bli trykket ned, av en du er glad i, som ikke vet det. jeg vil fortelle det, åpne meg. Vanskelig er det jo uansett. Men hvertfall når hun ikke dømmer meg i stilhet. Hun baksnakker meg jo.. til meg liksom. Gir meg hat, sier stygge ting. Om meg til meg.. mens hu tror vi snakker om alt mulig sammen, ikke sannt.. 

Det jeg skal bruke dagen min på i dag, før jeg legger meg, er vertfall og lese litt om symptomer og bivirkninger for og se hvor skadet jeg er! hahah..

Jaja legg gjerne igjen en kommentar, så ser jeg at noen faktis bryr seg om meg. Jeg har hatt 1-2 lese hver dag, å idag har jeg faktis hatt 26. Men ingen kommentarer. Da føler jeg meg vert ikke noe, jeg bryr meg, å det varmer meg at noen leser. Men jeg trenger faktis noe som kan bekrefte at noen bryr seg. 

Glad i hvem du nå er som leser <3

Jeg bare tror

Jeg er så lei av at familien skal kommentere appsolutt alt. Alt jeg gjør, til og med at jeg tydligvis spiser når klokken er 11, det er så ille, når jeg tar med en yugurt kl 11.. ok?

Men jeg orker ikke dette  her, jeg tenkte og leve for dem, holde meg i livet for dem. Så ikke klag på alt jeg gjør da. Jeg er her for dere. Slutt, værså snill.

Jeg har kommet frem til at jeg i morgen går og finner alt smertestillende jeg kan finne, å tar de i løpet av 2 uker, med alkohol, jeg tok 40 000mg og 20-30 000 2 dager etter med ingen skader, det var med vann, så det skal vist være veldig farlig med alkohol. Så jeg tenker litt på det :/ Jeg ser bare ingen vits, i og leve for noen som bare klager, de burde vert glade for at jeg er her for DEM. Så... åå nei. Jeg klarer ikke. Jeg hater alt, jeg hater meg, jeg er lei av å være redd å få panik å. I tillegg til de jeg holder meg i livet, for og ikke knekke sammen. klager uanset hva, jeg bryr meg ikke, hold kjeft, ikke, nei slutt ikke klag. ikke si hvor dårlig jeg er , hvor stygg å feit å alt jeg bryr meg ikke. Jeg får hulinisasjoner snart. De blir bare verre. Før var de når jeg lukka øynene. Nå ser jeg det nesten helt klart for meg, med åpne øyener. De ødeleger meg. Jeg klarer ikke




Praksis kan være vanskelig det også

Har dere noen gang vert på praksis? Det var jeg idag, å der skal jeg vær resten av uken. Jeg elsker og være i 1 klasse, barnene er så koselige. Å jeg blir rett og slett litt glad av og være rundt dem.Humør smitter vet dere! :)

Jaja, jeg hadde tenkt og fortelle om en hendelse som hendte idag. Det var helt forferdelig, vertfall for meg som har angst. Ja Det begynnte i lunsj friminuttet. Der det var et barn som plaget en gruppe med jenter, hvor han skubba de, kløyp, reiv i dem. Og var helt tåpelig rett og slett. Jeg kom mot de, og dette barne fikk panik og prøvde løpe. Men 1 av jentene fikk tak i han, å da han reiv seg løs fikk de av han jakken. Jeg Spurte de hva som hadde skjedd, og de forklarte dette til meg. Jeg tok jakken, og gikk etter han, og prøvde så godt jeg kunne og heve stemmen, for og få han til og høre etter på meg. 

Men det gikk jo ikke. Jeg gikk litt senere bare bort, og ventet til at han skulle gjøre noe nytt. Da så jeg at han sto og slåst med en annen gutt, som ville beskytte jentene. Det kaller jeg en gentlemann altså! Små barn som beskytter jentene er bare så utrolig søtt. Jeg fikk panik, å løp bort, for og få bort denne rakkeren, å før jeg fikk inn i hode hva som hadde skjedd, så var han borte igjen. Da fikk jeg nok og hevet stemmen så godt jeg bare klarte. Å gutten stoppet opp, og snudde seg. Han så hvor seriøs jeg var i fjeset, lo og sprang videre. Etter jeg flere ganger hadde spurt andre lærere om hjelp, så ga jeg opp, jeg gikk inn til hans kontakt lærer, ga henne jakken. Å sa at de må ta seg sammen og se og ta seg av hva som foregår. Det sekundet jeg tråkker ut av døren igjen, ser jeg han stå og spenne noen av jentene, hvor han rett og slett står og holdere dem til veggen, å sparker. Da løper jeg bort, så og si dytter bort jenten for at jeg skulle få splittet han, jeg tok tak i armen hans, og spurte med god stemme, hva som gikk av han, hva han holdt på meg. I det jeg spurte prøvde han å bite meg. 

 

Å jeg tok situasjonen på en annen måte. Jeg sa nå er det nok. Jeg prøvde få han med meg, men han nektet, sluttet å stå, kastet seg rundt alt. Jeg tok tak under armene, og nesten bærte han inn mot rektor sitt kontor. Å vet dere hva? elevene på skolen var overgidde at jeg faktis tok tak i situasjonen. Det jeg synes er patatisk, er at ingen andre tok tak. Når jeg fikk bank ofentlig, gjorde ingen noe. Men når jeg faen meg går bort, og spør om de kan hjelpe til, siden han går og spenner, klyper og slår på uskyldige elever. Men de ser bare på meg, og du vet med en gang at de egentlig bare vil svare: Han er bare sånn, det hjelper ikke hva du gjør. 

Nei kanskje ikke i lengden, han lærer kanskje ikke det vet jeg ikke. Men at lærerene er giddeløse, skal for ***S2E*"#R osv, ja haha.. ikke gå ut over elevene. små barn. 1 klassinger, som blir banket for ikke noe grunn av en litt eldre gutt. FOR EN SKOLE sier jeg bare!

Jeg er stolt av måten jeg tok tak i dette.. å at jeg faktis tok tak i lærerene også. 

Hva hadde du gjort om du var enten meg eller læreren? 




Bare for dere mine kjære haha

Altså, siden jeg vet ikke hvordan jeg skal åpne meg, ikke for dere, eller meg selv. Så jeg tenkte å ta en spørsmålsrunde, å siden ingen vet hvem jeg er slipper jeg å bli flau når det ikke dukker opp noen spørsmål! ahah..

Men ja, spør om hva dere vil, om meg, og alt sjenerelt. 




For Første gang

Idag var jeg hos psykolog. Huff sier jeg å..Helt forferdelig, Jeg satt stiv som en stokk på stolen, å foten min skalv, så jeg prøvde å plasere den andre foten som ikke skalv, for at psykologen ikke så det. Jeg var livredd.

Å fra en evaluering, så spurte hun meg forkskjelige spørsmål, men jeg vet jo ikke hva jeg skal svare. Jeg vet ikke noe, jeg vet bare jeg ikke vil leve, at jeg hater livet, ikke føler store deler av glede. osv alt det der som er kjedelig og lese om. Men hvordan kan jeg svare henne på noe jeg ikke vet selv. Jeg vet ikke hvordan jeg skal snakke heller, Jeg er jo redd jeg sier noe feil, som får meg til psykriatisk. Dette er fælt, orker ikke altså :/ 

Jeg måte plasere meg selv fra en scale, fra selvmordstanker, til utførelse, hvor på skalan jeg trodde jeg lå. 

I tillegg til at jeg på mandag må svare på et skjema om forkjelige temaer, hun mener passer til meg. 

Hva tror dere kommer til å skjer, haha virker jeg gal liksom? Men jeg skriver mer litt senere, nå skal jeg spille sims, å ha tankene på noe annet en liten stund.




Når du våkner.

Jeg tror at overskriften forklarer hva jeg skal skrive om. Dere har sikkert alle følt den følelsen når dere våkner, at dere føler dere helt tomme, vet ikke hvorfor dere måtte våkne, våkne opp til. Om det finnes en grunn til at dere lever.

Dette følte jeg idag. Men tenk litt da. Du våkner opp, du sitter på pcen, så legger du deg igjen. Dette gjentar seg. om igjen og om igjen. I år etter år. Det som skjer utenom, er bare domme ting, folk som skal ta deg, folk som skal le, eller stirre. Jeg klarer ikke denne tanken. Gjør du? Vite at du er har, bare for at familien din slipper og bli like langt nede som deg. Tenk.. Så mange av oss, lever bare for og tilfredstille familien. Når vi ikke engang kan se dem nede, etter vi dør. Det viser hvor mye godhet vi har i oss. At vi ikke kan lage dårlighet til folk, når vi ikke vil være vitner til sorgen deres.

Når jeg våknet, så jeg på fiskene mine. Tenkte på at dem må se meg, når jeg kutter, gråter. Blir gal og slår vilt rundt meg, etter de som er etter meg, i fantasiene mine. Jeg ser dem, som om de er fremfor meg. Jeg ser et tog. Toget som kom mot meg når jeg ikke klarte mer. Men tanken på at gode mennesker ville lide, skubba meg av skinnene. Jeg lever for andre mennesker som nesten aldri ser meg. Jeg skal hjelpe andre mennesker så de ikke ender opp som meg. Jeg vil ikke ønske det for andre. 

Jeg tenkte og legge ut noen quotes. Har dere noen ønsker jeg skal blogge om? bare å spørre.










Vi har til og med 3 boksvaer mer en andre land.. 





Har dere opplevd å miste noen..

Jeg fikk vite for liten stund siden at vi må sende bort broren min som går i 1 klasse.. Siden min mor som har hatt kreft, ikke har styrke nok til og ta vare på han, han er egentlig søskenbarne mitt, men bor hoss oss av personlige grunner, Å han har bodd med meg i 4 år. Å nå mister jeg han bare.. Dette er så tungt for meg, siden jeg elsker den snille lille gutten. Han betyr alt for meg. Jeg tenker på han hele tiden. Hvor mye jeg kommer til og savne han, hvor tomt det blir i huset, hvor mye jeg elsker han nå. Så fikk jeg denne tunge nyheten...

Togene var kanselert ettersom at det hadde vert en påkjørsel..

Venninen min, tok selvmord bare for 2 dager siden. Ingen ting fritster meg nå, ikke vil jeg spise, ikke vil jeg åpne øynene, ikke vil jeg reise meg eller gå. Hvem skal jeg være sur på? Meg selv for og ikke ha hjulpet henne nok, verden som gikk så langt at hun valgte den vegen, eller rett og slett på henne, for og gjøre noe sånn. Som skader meg så utrolig dypt. Jeg føler at alt forlater meg, at alt er min feil.. JEG kunne vert bedre.. JEG kunne deltat mer.. JEG kunne tatt med bedre.. alt megmegmegmegmegmeg... Alt er min feil, jeg kunne endret det. Jeg kunne hjulper mer. Alt er min feil. Ser dere ikke det? jeg er en stygg og jævlig person som tenket for mye på mine problemer til og tenke på henne, og hjulpet henne mer. Hun sendte med de her diktene på facebook. Jeg burde forstått at det var et søk om hjelp...

Jeg klarer ikke mere av dette. Alle som ikke liker meg, hater meg, banker meg, misliker meg. Siden jeg er stygg å ekel å feit å full av arr. Jeg jeg.. jeg.. klarer ikke. alt er bedre uten meg. Her er det siste jeg sa til henne.. heldigvis var det noe bra, men for lenge siden.. jeg orker ikke dette mer. Jeg vil dø hvor hun døde. Jeg vil møte henne der oppe, holdene henne fast og fortelle at hun hadde folk som elsket henne. kanskje jeg ikke har det. Men det hadde hun. Hun hadde meg. Min kjære vennine. Jeg elsker deg, å gleder meg til vi igjen møtes <3

 

Meg: Du er snill, du er hyggelig. Du er omsorgsfull og du er ærlig. Hvorfor er det det varmeste hjerte som må lide? Men uansett hva som skjer, og hvor store kamper du kjempe, vet jeg at du klarer dette! <3
Henne: Hvorfor må livet være smertefullt? Takk for alt det hyggelige og fordi du er så åpen og ærlig Takk for alt!

Hva er dette for en blogg?

Mitt navn er hemmelig. Det er ingen grunn for deg og vite det. Jeg kan Kanskje legge ut måter og kontakte meg på senere. Men for nå, forblir jeg anonym. Bare siden jeg ikke vil at noen skal kunne snakke om meg og vite om meg, noe jeg har jobber lenge med og holde hemmelig. 

 

Men nå klarer jeg ikke mere.. Det er for vanskelig for meg og holde alt sammlet inne i hodet mitt, som en stor fantasi. 

Dere hører sikkert om folk som er blitt mobba, det er et vanelig tema nå til dags. "Jeg ble mobba et helt år, nesten uten venner, nesten ingen som støttet meg" Dette gjør meg ikke sinna, men nedfor. Jeg blir fortvilet og vet ikke hva jeg skal gjøre. Har dere noen gang tenkt på at dere faktis har noen som støttet dere? Eller at tiden dere ble mobba ikke varte lenge nok til og ødelege hvem dere er idag. Når du opplever dramatiske ting i lengre tid, så ser du livet på en annen måte. 

Jeg har lært at det som skjedde, sjedde mest sannsynelig for en grunn, å at jeg kanskje fortjente det. Jeg er litt glad for hva som skjedde med meg i fortiden min, siden nå er jeg den personen som jeg er, selv om jeg ikke kan fordra meg selv, så vet jeg at jeg er en person som aldri kunne ha mobbet noen. 

Men det som skjedde med meg, Det slo meg for hardt ned til at jeg kom uskad ut av det hele. Jeg tenkte og fortelle der litt om min historie. Å jeg håper virkelig at dere leser den med respekt. Husk at dette er bare litt av den, så ikke fortell meg hvor svak jeg må være å sånn :)

 

Alt begynnte da jeg var liten, 7 år.

Det som var, er at vår skole ikke er som alle andre sin. Hoss oss var vi strengt fordelt i gjenger, gjengene ble laget av oss selvfølgelig. Jeg hadde ei vennine, henne fikk jeg i barnehagen, å vi hadde dette løfte om og være bestevenner helt til 3 klasse. Men det ble slutt tidlig i 2, jeg var helt i fra meg, siden da hadde jeg ingen venner. Gjengen jeg var kommet inn i, hadde dette sterke ønsket om at jeg skulle gå alene, jeg skulle være hobbiene deres. 

Jeg ble baksnakket, laget rykter om, som alle andre trinnene snakket om, trodde på. Kom til meg med. Det var greit nok for meg fra 2-4 klasse, jeg klarte meg. Det er egentlig ikke noe serlig med meg som skjedde, men selvfølgelig det var vanelig barnemobbing. Jeg kan kanskje gå inn på det senere om dere ønsker. 

I 4 klasse fikk vi ei ny jente i klassen, la oss kalle henne Nora. Nora kom fra en annen skole ganske nermed, å jeg tenkte med en gang, at henne skulle jeg prøve og bli venn med. Jeg hadde jo ikke hatt en eneste venn på 2 år. Jeg ble bestevenn med Nora, vi hadde det kjempe kjekt. 

Hun snurret meg på en leke ting ute på skolegården, og var til og springe videre for og gjøre noe annet, fordi som med meg, hadde hun bare blitt brukt, der hun gjorde dritt jobben, å aldri fikk tilbake. Så da jeg sa, skal jeg ikke snurre deg rundt. Dere skulle sett fjeset hennes da. Hvordan hun lyste opp, gleden hun fikk av og være en del av leken. Det var så herlig for oss begge, vi likte med hverandre. Jeg glemmer det aldri, å det varmer med enda den dagen i dag. 

Det gikk selvfølgelig ikke lang tid før mobbe gjengen skulle ta Nora fra meg, jeg skulle jo ikke ha venner. I en liten periode da, var jeg med i gjengen, ikke som en mobber, men med dem, sånn at Nora ble kjennt med dem, og en del av mobberene før de kasta meg ut igjen. Da ble hun den verste, den verste av dem alle. Hun ville jo ikke være mobbeoferet mere.. Jeg forstår det, selv om det ikke er riktig. Men da ble jeg et mobbe ofer, som hadde det utrolig ille, jeg ble brukt, banket opp. Av min andre såkalte vennine. 

Nå var ting litt anderledes en hva de hadde vert. Mobberene fannt ut at det er enda mer morsomt, og late som om de er venn med meg, så jeg stoler på dem, siden da stikker dolken i hjertet mye hardere om jeg trodde de var vennene mine. Jeg var forvirret og lot dem gjøre dette med meg, i hele 9 år. Da ble tingene mine kastet på tak, i do..på meg. De hacket et spill jeg var på, hvor de skrev alle personlige opplysninger om meg, blogger der de skrev hva de skulle gjøre mot meg, hva de hadde gjort, hva de skulle ønske de hadde gjort, og hva de ville jeg skulle gjøre. For eksempel og ta livet av meg selv. De forklarte i detaljer hvordan de ønsket jeg skulle ta livet av meg selv. hun ene sende til og med noen etter meg for og drepe meg, han jaget meg med kniv.

En gang var jeg med Nora hjem, hun hadde en plan selvfølgelig. Vi gikk sakte til henne, Nora hadde fortalt 2 fra mobbe gjengen og løpe hjem til henne, før vi var fremme. Og gjemme seg i skapet på rommet hennes. Så kunne de høre alt vi snakket om. Jeg la merke til dette, jeg så en mobil som lå i sengen, og den tilhørte.. "sandra" Sandra er en jente som brukte meg for og bli invitert til selvskapene mine, for og kunne mobbe meg sammen med de andre og Nora. Jeg vet ikke hvorfor jeg hadde selvskap, det ble bare sånn. Jeg håpet vell de ville like meg.

i 7 klasse da, da tenkte jeg at jeg vil ikke la meg bli mobbet mere. Nora skulle ikke la meg gå min egen sti. Jeg tilga henne ikke etter hun gjorde noe, løy og baksnakket om meg. Jeg var lei, orket ikke, hun beklaget seg mye den natten, jeg ville ikke tilgi henne. Hele den natten satt jeg og tenkte at jeg burde tilgi henne. Da har jeg en falsk venn ut 7 vertfall. Jeg viste jo ikke hva de ville finne på, om jeg ikke lot dem mobbe meg. Så dagen etter, gikk jeg bort til Nora og sa at jeg tilga henne. Men da var det for sent. Hvær dag i hele 7 klasse, ble jeg banket, snøvasket til blods, spent slått. Alt mulig. Tingene mine ble stjålet, opprevet. Jeg ble forfølgt hjem. Frastjålet mobilen. Det ble verre for hver dag. Jeg fortallte aldri læreren noe, siden de trodde meg aldri før. En dag ble jeg tatt ut av klassen. Læreren begynnte å skjefte, og beskyldte meg for alt det Nora hadde gjort med meg, hun hadde snudd hirstorien til det omvendte, jeg fikk kjeft. og læreren trodde ikke på hva som egentlig hadde skjedd.

I 8 klasse, var jeg fremdeles i den samme klassen, men noen få nye begynnte. Hun ene hadde gått igjenom en del tungt selv. Henne begynnte jeg og snakke litt med, og fannt ut en god del ting. Hun sa at meg er den hun har stolt mest på noen gang. Men jeg kunne ikke fortsette og være med henne lengre, hun var venn med narkomane, å dem kan vi ikke stole på, du vet aldri hva som er sannt, og hvem som trenger penger. Jeg kuttet henne litt og litt ut. En dag møtte jeg på henne på gaten, og fikk bank for og ha brukt henne, det hadde jeg jo ikke gjort.. Men dagen etter, hadde hun sendt glere skummle folk etter meg. Jeg fikk drapstrusler etter meg, de skulle banke meg, jeg burde ikke gå ut døren, jeg måtte passe meg. Jeg var livredd for og forlate huset.

Jeg ble livredd.

Jeg fikk problemer, store problemer. Jeg satt ofte med en kniv langs halsen, tenkte. Hvorfor lever jeg, det er bedre for alle om jeg er borte, ingen liker meg jo, jeg er jo bare i vegen for alle, jeg fikk overbevist meg til og være i livet til vgs, for og se om ting ble bedre i en ny klasse. Nå viser ting seg at jeg har mer problemer en jeg selv trodde.

Jeg har personlighetsforrstyrelse, spiseforstyrrelse, sosial angst, jeg har selvmordstanker, dype depresjoner, søvnproblemer, jeg selvskader, med kniv, og andre måter. Vis det er noe dere lurer på, vær snille og spør. Dette er litt vertfall av hva jeg har vert igjenom.                       

 



 

Les mer i arkivet » Februar 2014
thesecreofcutting

thesecreofcutting

16, Agdenes

Jeg er en jente mellom 16 år. Bloggen handler ikke bare om meg, men hvordan ting er for folk med problemer for meg, hvordan vi føler som vi gjør, og hvorfor handlingene er som de er. Jeg oppgir som sakt ikke hvem jeg er. Men kansje en dag jeg gjør det. Vær vennelig og les bloggen min med hensyn.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits